Miljøtrening - bil, flyplass å fly

Vi hentet Klara i Ås utenfor Oslo torsdag 3 desember. Det var veldig interessant å se hvordan hun taklet miljøet når jeg hentet henne, og alt gikk over all forventning :-) Under bilturen så låg hun som en engel på setet ved siden av meg og sov mesteparten av tiden. Viste ikke noen tegn på å være bilsyk eller noe. Topp! Vi gjorde et kjapt stopp innom hos veterinæren i Grorudalen siden vi sku hente passet hennes og veterinærattesten. Hun fikk være med inn, og hadde ikke noen problemer med trafikken utenfor eller med folkene inne :-) Hun virker veldig avbalansert og det liker jeg veldig godt.

Vel fremme på Gardemoen så ventet vi i bilen frem til at det var 40 min igjen til flyet sku gå. Klara sov hele tiden :-) Så luftet vi, og liten Klara hadde heller her ikke noe problemer med at det var mye folk og trafikk rundt omkring henne, uten gjorde sitt fornøden med største selvfølgelighet. Ferdig luftet så går vi inn på flyplassen. Jeg bærer henne på fanget omtrent hele tiden, men må sette henne ned når vi skal gjennom sikkerhetskontrollen osv. Hun sjarmerer (naturlig nok) alle på sin vei, og hilser alle med ro og logrende hale :-) Ikke noen problem å ha henne på flyplassen - det tar hun på strak arm både med høytalere som bråker og masse folk i alle retninger.

Når vi går på flyet så blir hun puttet i flybaggen og det er kanskje ikke så veldig kult så det blir litt høylytt piping. Ikke så rart heller siden hun aldri har suttit i en flybag før, men hun roer seg så snart vi kommer på plass og jeg kan putte hånden min inn til henne. Hun sover i stort sett hele flyturen, flinke jenta :-)

Etter vi landet på Bardufoss så tar jeg henne ut ur flybaggen i en gang. Hun tisser fornøyd og logrer enda mer fornøyd til alle som gidder å snakke med henne :-) Resterende folk tar hun med knusende ro. At gå gjennom dører som åpner seg automatisk er heller ikke noen problemer :-) Jeg bærer henne gjennom flokken av folk - ikke for at hun trenger det, men fordi hun er så liten og jeg ikke vil at noen skal være uheldig å trø på henne midt i all trengsel. Når vi kommer ut på fremsiden så står det en buss å går, og det er første gang som jeg ser at hun blir bittelitt usikker. Ikke mye, men hun senker ryggen litt (hode og ører er oppmerksom på bussen, halen bæres normalt) og det varer bare noen sekunder før Per-Eirik kommer og roper på henne. Glad i hågen av å hilse på ytterligere en ny person så glemmer hun alt hva skummelbuss var, og vi går til bilen :-) Hun sovner på fanget i en gang - ikke noe bilsyk denne tøtta her, og deilig er det!